Olavskilden

Olavskilden ligger oppe i åsen, omtrent 100 meter nordøst for kirken. Sagnet om kilden stammer helt fra før år 1030 og forteller at Olav den Hellige og hans menn på sin kristningsferd gjennom Norge og skal ha kommet ridende over åsen nordøst for der kirken ligger i dag. Da han hadde kristnet folket i dalen, red han på jakt med noen av følget sitt. På turen gikk kongen og hans menn seg vill og ble både tørst og sliten. Han steg av hesten og gjorde det løfte at dersom han fant vann her, så ville han bygge en kirke på stedet. Ikke før hadde han sagt det, så rant det en kilde ut av bergveggen. Kongen og hans menn ble inderlig glade alle sammen og drakk av hjertens lyst. Kong Olav ville ri videre, men i det samme fikk han øye på en tiur. Han hadde alt spent bogen, men i det samme fikk han se en liten kirke av rent gull. Nå sa kongen at de skulle reise en kirke på dette stedet, og at den skulle hete Vatnås kirke.

Kilden springer ut midt i berget, går aldri tørr og renner heller aldri over. Den har vært tillagt overnaturlige egenskaper, også før Kvitekrist kom til Grenskogen. Ryet til kildevannets helbredende egenskaper, nå tilskrevet den kristne tro, førte til at i de fleste skap på gårder i omegnen lenge befant det seg en “buttel med vann fra Vatnås kilda med ei tiur eller ravne fjør til å smøre på, ved vred og verk”.

“Pilegrimer fra fjerne land, sjuke, halte, blinde, døve og folk med andre skavanker søkte hen til St Olavs kilden og til kirken for å finne lægedom for legeme og sjel.”

Tidligere ble det gjerne lagt igjen mynter, eller andre verdigjenstander i selve kilden. Flere av gjenstandene som henger i selve kirken, er gaver også gitt i takknemlighet for helsebot og frelse. En kjemisk analyse av vannet viser en høy renhetsgrad, og høyt jerninnhold. Potensialet for mirakler er imidlertid noe vanskeligere å måle.

“De visste at troen
hist berge flytte kan-
ved Troen ble de leget
av Olavs-kilden vann”

— Sitat Sigurd Tveiten (1943)